Har du noen gang lurt på hva slags lydbakgrunn som er behagelig for en person?
Forskere sier omtrent 10 desibel – det er lyden av blader eller en bablende bekk. Volumet av en vanlig stille samtale er omtrent 40 dB, og nivået på 70 dB er allerede ansett som det maksimalt tillatte, utover hvilket skaden begynner, rapporterer korrespondenten til .
Tenk deg nå at skoletimen for mange barn ledsages av 60 dB og høyere – dette er virkeligheten som er tillatt av sanitærnormer, men det er ikke mindre ødeleggende for helsen. En autoritær lærer som bruker roping som en metode for klasseromsledelse er ikke bare et slag mot disiplin, men også mot fysiologi.
Slike rop fører til at barnet opplever alvorlig hemming i hjernebarken, noe som gjør hjernen ute av stand til å danne nøyaktige begreper og bokstavelig talt blokkerer læringsprosessen. I stedet for å lære, går hjernen over i overlevelsesmodus og reagerer på læreren som en trussel.
Konsekvensene av slikt kronisk stress kommer til uttrykk i statistikken: I klasser med skrikende, uvennlige lærere er det høyere forekomst av sykdom og flere nevrologiske lidelser enn i klasser med rolige og oppmerksomme lærere. Støy er her ikke bare et irritasjonsmoment, men en fullverdig sykdomsfremkallende faktor.
Studier viser at mennesker som regelmessig utsettes for sterk støy, har større sannsynlighet for å utvikle ikke bare hørselstap, men også magesår, høyt blodtrykk og nevroser. Barn, med sin økte følsomhet for stress, er spesielt sårbare for denne akustiske volden, som noen pedagoger forveksler med effektivitet.
Selv husker jeg mattelæreren min, som med sin harde stemme fikk selv dyktige elever til å klemme seg sammen ved pulten. Vi var ikke redde for en dårlig karakter, vi var redde for dette plutselige brølet som lammet viljen.
Ikke overraskende var det ifølge datidens utdanningsdepartement 40 % av barna som ikke ønsket å gå på skolen, og bare 10 % var glade for å møte lærerne. Denne kommunikasjonsstilen skaper en ond sirkel: Læreren som roper, begynner å rope til elevene, og adopterer interaksjonsmodellen som en norm.
Det hersker en konstant anspent atmosfære i klasserommet, der depresjon, angst og aggresjon blir vanlige trekk ved barnas psykologiske profil. Løsningen ligger i overgangen fra tvangspedagogikk til samarbeidspedagogikk.
Når læringen er basert på positive følelser og psykologisk trygghet, øker produktiviteten, og barnas helse utsettes ikke for ytterligere risiko. Skolens oppgave er ikke å skremme, men å interessere, og dette er ikke bare et spørsmål om pedagogisk etikk, men også om medisinsk sikkerhet.
Lærerens rop er ikke et verktøy, men en nødsirene som signaliserer profesjonell avmakt. Skaden måles ikke bare i ødelagt humør, men også i reelle medisinske diagnoser som kan følge en person resten av livet.
Stillhet i klasserommet er ikke et disiplinært krav, men en grunnleggende forutsetning for en sunn utvikling av barns hjerner.
Les også
- Når kroppen din vil jobbe: hvordan du finner kronotypen din og slutter å kjempe mot deg selv
- Hvorfor tarmen er din andre hjerne: Hvordan bakteriene i magen styrer humøret og beslutningene dine
